forhåpentligvis klarer alt det gode fremdeles å holde tak i oss. slik at jeg alltid, alltid vil være 18 og dere vil alltid, alltid være der.




jeg har elsket deg siden dag 1.




jeg lover jeg skal prøve hardere, jeg skal bli bedre, og jeg skal bli alt annet enn det jeg er i dag.


det føles som om jeg bærer på så mye, som om øynene mine skal renne over. hvor alle øyeblikk jeg noen gang har vært vitne til, skal bare bli en hvit veske som renner fra øynene mine, ned i mine åpne armer. og samtidig som dette skjer, står jeg på hodet med skakke, for jeg begriper ikke helt hva som skjer. jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, for egentlig syns jeg alt dette er overveldende vakkert; å se alle disse tenåringsfølelsene mine som jeg går og bærer på, bare renne ut av øynene mine som vann ut av en kran.

jeg vet ikke hva jeg skal si, i de fleste situasjoner. jeg vet ikke hva jeg skal si for at folk skal like meg, eller forstå hvem jeg egentlig er. for oppi alt dette voksenlivet mitt, som innvolverer jobb, small talk, som egentlig bare er samtaler jeg ikke ønsker å ha, tror jeg viva lay leng egentlig forsvant. alt jeg sitter igjen med er Viva Ong, som jeg til slutt ble hetende, fordi ingen klarte å huske navnet mitt. og det er nettopp det, jeg forandret meg for å gjøre det mer beleilig og lettere for andre. dette er noe jeg har et problem med, eller, jeg burde ha et problem med.

denne forestillingen nå, dette bildet av øynene mine som renner nedover ansiktet mitt, har jeg gått og bært på i kanskje en måned nå. og jeg syns det virker så vakkert. så det faktum at jeg ikke har entusiatisk fortalt noen om dette, er et tegn på at jeg sakte, men sikkert visner. jeg faller inn i de voksnes rekker, og jeg faller lengre og lengre bort fra meg selv.


jeg har lyst på fin, glatt og glødende hud, en avlappet stil som gjør at det ser ut som om jeg bare har kastet på meg noe, en åpen og hvit leilighet med mange store vinduer, fine bilder av det fine livet mitt, en cd-samlig med mange rolige sanger, naturlig mykt hår som alltid ser nyvasket ut, klær som lukter "hjemme", et kjøleskap proppfult med grønnsaker og eksotisk mat som gjør det sulten, en stor seng med mange myke puter og hvitt sengetrekk.
i leiligheten min, skal jeg konstant gå rundt barføtt, og det vil ikke være et problem.

egentlig vil jeg ha en leilighet / liv som gir meg den samme følelsen som denne bloggen gjør.
luphia loves.
og denne flickeren.



dette er begynnelsen på resten, mamma. og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle noe av det.