jeg tror kanskje singapore er litt nærmere nå. det føles hvertfall sånn. jeg har sett på universiteter og flybilletter, jeg har vurdert å gå business, og jeg har tatt det innover meg at dette faktisk kommer til å skje. kanskje ikke etter planen, men en dag kommer jeg til å lette fra sola flyplass, med den største sorgen / gleden jeg kanskje noensinne kommer til å få oppleve.
dessverre kommer ikke singapore til å skje av seg selv, som jeg dessverre har håpet på nå i ett år. jeg må faktisk kontakte noen, be om hjelp, få oversatt vitnemålet mitt (selv om det koster 750,-), spare mer penger enn jeg kunne brukt opp på en london-tur og svelge det at jeg faktisk er nødt til å jobbe for dette. men nå som jeg faktisk har akseptert alt dette, vil det kanskje bli litt lettere..?
det har blitt utsatt, og jeg kommer dessverre til å bli "hun som er eldre enn hun burde være", men... singapore er der enda. jeg kan fremdeles reise, og det vil bli like bra. om jeg blir borte enn måned, 3 år eller for alltid, det aner jeg virkelig ikke. og jeg bryr meg ikke heller. det eneste jeg klarer å tenke på at en dag kommer jeg til å bestille flybilletten til resten av mitt liv.
